Når hele verden spiser lavkarbo og høy-protein er påskeappelsin en it'ting!

Ja sånn er tilfellet akkurat nå. Jeg har blitt presset til å unngå mat med høye proteinverdier siden jeg hadde høye urinsyreverdier i blodet. Urinsyren var heldigvis ikke så høy som hos de som rammes av podagra eller urinsyregikt, en tilstand der urinsyre krystalliserer seg i ledd og forårsaker smerte og betydelig ømhet. Ikke nok med at protein bør unngås for ei stund fremover, så fikk jeg også beskjed om å unngå all fet mat, da noen mener fett vil akkumuleres i underhuden ved både lymfeødem og lipødem.

Så dermed har jeg landet på en kur med karbohydrater og fiber i form av grønt og frukt. Jeg har så å si blitt vegatarianer uten å ønske det selv. -me

Jeg elsker kjøtt og for hver reklame jeg ser på tv kjenner jeg at jeg blir mer og mer fanatisk etter å spise kjøtt. Da hjelper det lite å faktisk tenke på at ettersom jeg har spist dette i en måneds tid har snart gått ned 10kg. Bare synet av pizza på tvreklamen øker pulsen og hjertet skriker etter å få satt tenna i den.

  



Nei, det er ikke lett. Heller ikke når jeg er på butikken er det lett å finne mat med lite proteiner i, vite hvordan jeg skal lage meg en varm middag, som for min del er nødt til å være varm, hvis ikke er det ikke middag. Jeg har tatt meg selv i å bruke bortimot 1,5-2 timer bare på en handletur i butikken, som nå har blitt rene litteraturstudie. De fleste produktene er rettet mot fitnessutøvernes inmars i disse dager. Og der er eller kan ikke jeg være. Så middagene har gått i tomatsuppe annenhver dag, potetbåter stekt i ovn med krydder og egenprodusert pastasaus bestående av gulrøtter og selleri og tomatsaus(gulrotbitene kan forresten minne om chunks med kjøtt). Disse tre rettene er middagen min.

Jeg har også vært hos fysioterapeuten som mente bestemt at jeg ikke hadde lipødem, men lymfeødem. Bandasjeringen har gjort underverker for bena, og dette hadde jeg vært så glad for, helt til jeg kjente jeg måtte lufte bena ei natt. Da var det tvert tilbake til 39cm igjen i omkrets...æsj. Jeg hadde håpet og trodd at ettersom jeg hadde hatt bandasjer på døgnet rundt i over en uke, ville det holde iallfall en dag. Skuffelsen var faktisk stor. Og det er i sånne stunder tanken om at dette faktisk er en kronisk evigvarende sykdom kommer snikende. Jeg veksler mye mellom å tenke at dette skal jeg bekjempe. Jeg, som er utdannet helsepersonell, med tilgang på all verdens lesestoff og forskningslitteratur skal klare dette, kontra jeg legger meg ned og gir opp. 

Jeg syns det er slitsomt hver dag å bandasjere 8 pakker ulike bredder bandasjer og filt rundt bena. Knærne verker og jeg får ikke gjort noe som helst etter å bli forvandlet til den vandrende mumie. På den lyse siden er jeg godt forberedt til Halloween dette året. Er bare å sminke øya sorte og wrappe litt mer oppover kroppen, så er jeg fiks ferdig! Fra litt spøk til mindre spøk, så har jeg vært å bestilt to strømpebukser i
kompresjonsklasse 3 hos bandasjisten. Disse er svinedyre, men etterhvert så skal jeg få dekket disse slik at jeg ikke trenger å ruinere meg hver gang jeg må ha noe derfra. Disse to håper jeg at jeg kan bruke istedet for bandasjene slik at jeg litt lenger i nærmeste fremtid kan jobbe mer. Jeg drømmer faktisk om natta at jeg er på jobb. Noe så sykt. Man skulle tro det var godt å være hjemme. Det er vel ikke før det skjer noe at man faktisk lengter tilbake til slik det var.


 Nei da skal jeg sette i gang å pakke, påsketuren er rett rundt hjørnet:)
Ønsker alle en god påske!

 

Dag 8 -et forandret liv

Leser til jeg blir blå..eller grønn!

Da har det gått snart en måned siden jeg var hos St. Olavs hospital, og benas omkrets er i retur. Det har vært en komplisert reise siden da, ettersom jeg har måttet venne meg til mat uten fett og med lite proteininnhold. Altså frukt og grønt og tomatsuppe har stått høyest for å venne meg til den kjøttfrie tilværelsen.

Denne uken kom jeg endelig inn hos Fysioterapeuten. Hun hadde ganske peiling på ødemtypene, god greie på lymfesystemet, og kartla alle målene fra topp til tå. Samt råd om kortelastiske bandasjer. MEN hun mente at det ikke er lipoødem jeg har, men heller lymfeødem. Lymfeødem kan enten være primært(fra fødselen av eller senere men medfødt), eller sekundært(pådratt skade i lymfesystemet). Tidligere har jeg egentlig ikke gitt dette grønne systemet noen stor kreditt under fagliteraturen, bortsett fra immunsystemet. Jeg har vel kanskje ikke satt det helt i sammenheng med resten av åresystemene. Det har iallfall snudd seg på hodet. Nå er jeg mer fokusert på jobben lymfesystemet gjør og hvordan jeg selv kan bidra for å opprettholde en balanse, såkalt lymfedrenasje som går ut på ulike massasjeteknikker for å drenere vevsvæsken vekk i fra vevet.

Kompresjonsbehandling -sjekk tåneglene :P

Så dermed har jeg holdt på med kompresjonsbandasjering som virkelig har gitt resultater. Fra å ha store smerter dagen lang, og da spesielt om natten, har jeg redusert disse betraktelig. Jeg kan kjenne at det strammer og spenner godt med bandasjene, men det er ikke like vondt. På høyre fot går det nå med 5 bandasjer kortelastiske, og på venstre som alltid har vært litt mindre holder det md 3 bandasjer. Disse sitter jævlig stramt for å holde et godt trykk, for det skal være mer enn klasse 3 tilsvarende i støttestrømper.

Resultatet er på høyrefot fra 44cm i omkrets på det tykkeste til 37cm, venstre fra 41cm til 37cm. Da mangler jeg bare 3-4 cm til jeg er tilbake til normalen før jeg ble syk. Målet med behandlingene som jeg har forstått er å redusere omkretsen slik at det holder med sterke støttestrømper.

Videre har jeg også bestilt lymfangioscintigrafi, en kontrastundersøkelse av lymgesystemet for å avgjøre om det er lymfe eller fettødem det er snakk om. Den prosedyren innebærer kontrast satt i 1. eller 2. tå med en isotop av albumin. Så det skal bli spennende og kvalmende å oppleve dette. Det gikk ikke så greit med venografien, ble kvalm og uvel og holdt på å kjøre av veien på tur hjem..som minner meg om at jeg ikke skal kjøre selv:)
Så enda er jeg ikke i mål med en diagnose, men det går oppover. humøret kommer seg og lesingen har avtatt litt. Gleder meg til å høre fra Levanger sykehus snart, der håper jeg det kan bli litt fortgang i behandling og eventuelt diagnose så jeg kan komme meg i jobb igjen. Kjenner at det er svært irriterende å sitte hjemme å vente på å komme inn på sykehus. Det er greit at jeg ikke dør umiddelbart med min kroniske tilstand, men hadde jeg fått hjelp, og ikke måtte inn i en ny venteliste for hver gang jeg endelig har kommet inn og legene ikke finner noe, så hadde jeg kunnet vært tilbake for lengst. Føler det virkelig er sløsing med skattepengene, men jeg finner meg i å vente siden mange andre har det verre enn meg. Faktisk er det svært greit å få sett helse-Norge fra pasientsiden, når man egentlig heller skulle forvaltet det. Det har virkelig gitt en større innsikt i systemets oppbygging på godt og vondt. Det gjør meg iallfall i stand til å møte pasienter i apotek eller helsesammenheng med en mye større forståelse, empati, ydmykhet og respekt enn tidligere.