Når hele verden spiser lavkarbo og høy-protein er påskeappelsin en it'ting!

Ja sånn er tilfellet akkurat nå. Jeg har blitt presset til å unngå mat med høye proteinverdier siden jeg hadde høye urinsyreverdier i blodet. Urinsyren var heldigvis ikke så høy som hos de som rammes av podagra eller urinsyregikt, en tilstand der urinsyre krystalliserer seg i ledd og forårsaker smerte og betydelig ømhet. Ikke nok med at protein bør unngås for ei stund fremover, så fikk jeg også beskjed om å unngå all fet mat, da noen mener fett vil akkumuleres i underhuden ved både lymfeødem og lipødem.

Så dermed har jeg landet på en kur med karbohydrater og fiber i form av grønt og frukt. Jeg har så å si blitt vegatarianer uten å ønske det selv. -me

Jeg elsker kjøtt og for hver reklame jeg ser på tv kjenner jeg at jeg blir mer og mer fanatisk etter å spise kjøtt. Da hjelper det lite å faktisk tenke på at ettersom jeg har spist dette i en måneds tid har snart gått ned 10kg. Bare synet av pizza på tvreklamen øker pulsen og hjertet skriker etter å få satt tenna i den.

  



Nei, det er ikke lett. Heller ikke når jeg er på butikken er det lett å finne mat med lite proteiner i, vite hvordan jeg skal lage meg en varm middag, som for min del er nødt til å være varm, hvis ikke er det ikke middag. Jeg har tatt meg selv i å bruke bortimot 1,5-2 timer bare på en handletur i butikken, som nå har blitt rene litteraturstudie. De fleste produktene er rettet mot fitnessutøvernes inmars i disse dager. Og der er eller kan ikke jeg være. Så middagene har gått i tomatsuppe annenhver dag, potetbåter stekt i ovn med krydder og egenprodusert pastasaus bestående av gulrøtter og selleri og tomatsaus(gulrotbitene kan forresten minne om chunks med kjøtt). Disse tre rettene er middagen min.

Jeg har også vært hos fysioterapeuten som mente bestemt at jeg ikke hadde lipødem, men lymfeødem. Bandasjeringen har gjort underverker for bena, og dette hadde jeg vært så glad for, helt til jeg kjente jeg måtte lufte bena ei natt. Da var det tvert tilbake til 39cm igjen i omkrets...æsj. Jeg hadde håpet og trodd at ettersom jeg hadde hatt bandasjer på døgnet rundt i over en uke, ville det holde iallfall en dag. Skuffelsen var faktisk stor. Og det er i sånne stunder tanken om at dette faktisk er en kronisk evigvarende sykdom kommer snikende. Jeg veksler mye mellom å tenke at dette skal jeg bekjempe. Jeg, som er utdannet helsepersonell, med tilgang på all verdens lesestoff og forskningslitteratur skal klare dette, kontra jeg legger meg ned og gir opp. 

Jeg syns det er slitsomt hver dag å bandasjere 8 pakker ulike bredder bandasjer og filt rundt bena. Knærne verker og jeg får ikke gjort noe som helst etter å bli forvandlet til den vandrende mumie. På den lyse siden er jeg godt forberedt til Halloween dette året. Er bare å sminke øya sorte og wrappe litt mer oppover kroppen, så er jeg fiks ferdig! Fra litt spøk til mindre spøk, så har jeg vært å bestilt to strømpebukser i
kompresjonsklasse 3 hos bandasjisten. Disse er svinedyre, men etterhvert så skal jeg få dekket disse slik at jeg ikke trenger å ruinere meg hver gang jeg må ha noe derfra. Disse to håper jeg at jeg kan bruke istedet for bandasjene slik at jeg litt lenger i nærmeste fremtid kan jobbe mer. Jeg drømmer faktisk om natta at jeg er på jobb. Noe så sykt. Man skulle tro det var godt å være hjemme. Det er vel ikke før det skjer noe at man faktisk lengter tilbake til slik det var.


 Nei da skal jeg sette i gang å pakke, påsketuren er rett rundt hjørnet:)
Ønsker alle en god påske!